Litt action i hverdagen skader vel ingen?

Det kan se ut til at minsten synes hverdagene er kjedelige. Vi er liksom bare hjemme, ser på tv, sonder, leker på gulvet, sonder, skifter bleie, lager middag, sonder og ser litt mer på tv. Jeg forstår jo godt at det blir kjedelig i lengden, og det ser ut til at Liamsen selv evner å finne løsninger.

Onsdag startet vi dagen med å finne en sondeløs Liam i sengen. Et stk stort glis, en sonde som dinglet, og en mor som sukket tungt. Da var det bare å komme seg i klærne, pakke i bilen, og avgårde til sykehuset med oss. Vi har vært innom barneavdelingen 4D noen ganger, og møtte en blid sykepleier i heisen. "Jaja, dere er tilbake alt?" Jeg kunne jo ikke annet enn å bekrefte, og forklarte at Liamsen hadde funnet det for godt å rive ut sonden en eller annen gang i løpet av natta.

I heisen på vei til barneavdelingen.

Vi begynner å føle oss hjemme her etterhvert.

 Vi melder oss i luken, og får beskjed om å sette oss ned å vente. Vi kommer i prat med en koselig dame og sønnene hennes mens vi venter, og Liamsen sjarmerer dem trill rundt alle tre. Etter en liten stund kommer en sykepleier vi kjenner fra før bort til oss, og vi går inn på et lite behandlingsrom. Her legges Liam på benken mens alt gjøres klart. Han blir helt alvorlig, så jeg mistenker at han begynner å skjønne at det ikke lover godt, når man blir lagt på benken med et papirunderlag.

Å få lagt ned sonde er ikke pent. Jeg har blitt spurt om jeg har lyst til å lære det selv, men siden vi bor så nært sykehuset ser jeg ikke poenget med det. Da kan mamma være den som trøster, og ikke den som trøkker en silikonslange inn nesa, og helt ned i magen. Så kan heller sykepleierne ha den jobben...

Lurer på om han skjønner hva som skal skje?

Tortur overstått. Ikke særlig fornøyd.

Når alt er overstått tusler vi oss hjem igjen. Endelig kan Liamsen få dagens første skikkelige måltid, og resten av dagen forløper som normalt. Storebror Leon skal i bursdagsselskap, lekser skal gjøres, og middag skal inntas. Liam får kveldsmat, og bæres ut på badet for kveldsstell og deretter legging. Men siden han liker at det skjer noe, får han det for godt å kaste opp litt. Sondebarn gjør gjerne det, siden sonden er et fremmedlegeme som dingler bak i halsen. Vi tørker, og tror vi er ferdige, når han plutselig brekker seg noe voldsomt. Jeg blir full av gulp, gulvet blir fult av gulp, og det samme blir guttungen. I det jeg legger ham på stellebordet for å få tørket av ham svineriet ser jeg det. Det har kommet melk ut av nesen hans, og den melken har rett og slett dyttet ut sonden. Så der ligger han. Sondeløs for andre gang på en og samme dag.

Vel, det er ikke annet å gjøre enn å pakke sakene og komme oss avgårde til barneavdelingen igjen. Heldigvis hadde dagvaktene gått hjem, så vi slapp i hvertfall å treffe på noen av de samme som tidligere på dagen. Sykepleieren som hjalp oss lo godt, og skrøt veldig av Liamsen som vet å holde pulsen til foreldrene oppe. Aldri så gale at det ikke er godt for noe?

Hverdagen med sondebaby

Å ha en sondebaby er ikke som å ha en vanlig baby. Men det har flere fordeler enn å ha en flaskebaby som nekter å spise! Borte er redselen for dehydrering og underernæring, og man er ikke lenger lenket til sofa og Baby Einstein på tv for å få i ham de viktige millilitrene. Etter at sonden ble lagt ned har vi en baby som faktisk kan bli med på middagsbesøk hos farmor, uten at mammaen trenger å ha vondt i magen av redsel. Vi har en baby vi kan ta med ut på tur, på besøk, på kjøpesenter. Og vi har en baby som kan få mat av pappaen sin. Akkurat den biten setter hu mor veldig stor pris på! Den første sovemorgenen siden ca Juni smakte fortreffelig.

Klart, det er ikke bare bare. Man må ha med rene sprøyter. En til å aspirere med (Trekke opp mageinnhold for å se at sonden ligger riktig.), en med noen milliliter rent vann til å skylle gjennom sonden med, og en stor en til å sende melken ned i magen med. Man må også passe på å ha med mandrengen over alt, tilfelle sondebabyen får det for seg at sonden må rives ut. Og det skjer jo! (Mandrengen er en ståltråd som puttes ned i sonden for å "stive den av", slik at det er mulig å få dyttet den helt fra nesen og ned i magesekken.) Sondemating tar også tid. Vi bruker ca 45 minutter på å sonde 120/130 ml. Går det for fort, kommer halvparten i retur underveis i måltidet. Det skal sies, at siden en sonde er et fremmedlegeme som henger og dingler bak i svelget, er det stor sjans for at deler av måltidene kommer i retur likevel. Vi tørker gulp fra gulvet minst to ganger daglig. Noen ganger kommer det med en gang, andre ganger tar det en time. Alt som skal til er et kremt, et host, eller et nys, og vips! Old Faithful!

Status etter en uke med sonding var +140 gram. Fantastisk! Barnelegen var strålende fornøyd, og kunne fortelle at det tydeligvis bare er mengden det står på når det gjelder vekten. Det utelukker malabsorbsjon og en del andre ting. Hurra! Vi fortsetter med sonden en stund fremover, siden han nå omtrent ikke spiser selv i det hele tatt. Må jeg ikke, så gidder jeg ikke. Dette er vistnok ganske vanlig, så vi stresser ikke med det. Dersom dette blir langvarig, over flere måneder, kan det være aktuelt og få operert inn en PEG eller en "knapp" på magen. Da slipper vi slanger i ansiktet, og irritasjon i nese og svelg. Vi er ikke der enda, men det er en fortløpende vurdering. Bare tiden vil vise. Som den kontrollfreaken jeg er stresser jeg litt med dette "ikke vite-greiene", men jeg fikk god trening i løpet av de 15 ukene på nyfødtintensiven, så det går nok greit dette også.

Foreløpig får han 5 x 120/130 pr døgn. Fire måltider på dagtid, og et om natten. Nattmåltidet gis før jeg legger meg og han får drikke det han måtte ønske, så sonder vi resten. Noen ganger går derimot sonden tett, og man må da putte luft nedi noen ganger for å "løse opp". Dette skaper bulder i magen, og da har små sondebabyer en tendens til å våkne. Da ender man opp med en stk hyperbaby i vippestolen. For det nytter ikke å sonde våkne babyer i senga, kan du tro!

Når babyen ikke vil spise

Spisevegring. Du tenker kanskje radmagre tenåringer, gjerne jenter, på beinharde slankekurer. Kaloritelling og sultestreik. Vel, for babyer er det noe helt annet. Det er rett og slett spisenekt. En ellers frisk baby, som smiler og ler, og treffer milepæler når den "skal", som blånekter å spise. Jeg har en sånn baby.

Da vi kom hjem fra sykehuset i slutten av september hadde vi jo sonden med oss på slep. Etter halvannen uke kunne den endelig fjernes, og Liamsen spiste nok på egenhånd. Alle hjerter gledet seg, og vi nøt å endelig ha en "normal" baby. Etterhvert som tiden går ser vi at vektøkningen fortsetter, men ikke i samme tempo som før. Han har dager hvor han har måltider ned i 40-50 ml, og når måltidene egentlig bør være på 70-80 sier det seg selv at det er for lite. Men vekten fortsetter å krype oppover, sakte men sikkert, så vi avventer, men kontakter spiseteamet på barneavdelingen for sikkerhetsskyld. Etter et møte på sykehuset får vi konstatert at vi har en baby med spisevegring, men enn så lenge får han i seg nok væske og kalorier til at han klarer seg. Jeg blir beroliget, og ser at gutten spiser mer bare jeg får slappet nok av. Dette var i desember, og julen ble fin, selv om vi talte milliliter hver eneste måltid.

Utover i januar ser vi igjen at han spiser dårligere. Grøten som før var namnam, er nå helt grusom. Dette skjedde etter at jeg var så frekk at jeg prøvde å gi ham middagsglass. Han har dårlige dager, jeg jobber med å slappe av, og det tar seg opp igjen. Utover i februar har han noen veldig gode dager, med måltider opp mot 100 ml (selv om de egentlig burde være 120-150), og vi rekker å tenke at NÅ løsner det! Så smeller det...

Gutten lukker munnen, nekter å suge. Han biter på flasken, spytter, freser, og blir rasende om vi maser for mye. Han spiser kun på ammeputen i sofaen, det er kun mamma som får gi mat, vi må ha tven på, og det må være ro i stua. Igjen er vi nede i 30-50 ml pr måltid. Jeg fikk beskjed av spiseteamet at jeg skulle kontakte dem om jeg syns det ble "for gale", og 18 februar fikk jeg nok. Jeg fikk time på sykehuset allerede neste dag. Når vi kommer opp på sykehuset blir han undersøkt på alle mulige vis, og leger og sykepleiere sier at vi har et prakteksemplar av en gutt. (Som om vi ikke visste det, lizzm!) Han smiler og flørter, og viser seg virkelig frem fra sin beste side. Helt til han må spise. Da fikk legene se hvordan han vegrer og spytter, og etter litt diskusjon var dommen klar. Sonden må inn igjen, slik at han kan få en liten pause fra spisemaset. Det har også blitt sendt henvisning til spiseteam i kommunen.

Så nå har vi igjen baby med slange, og vet du. Jeg ble så lettet at jeg hulkegråt! Jeg trenger ikke lenger være redd for at han skal bli dehydrert. Jeg kan faktisk ta ham med på middagsbesøk hos besteforeldrene, uten å grue meg til han skal ha mat! Jeg trenger ikke bekymre meg hvert eneste sekund hele dagen. Han skal få flaske først, og så sonder vi det han ikke orker. Grøt og pureer tar vi litt som det kommer, og han skal få tilbud hver dag, men helt uten mas. Vi har nå hatt sonde i et døgn, og skuldrene mine er flere hakk lavere. Og i natt har jeg sovet bedre enn på lenge!

Og guttungen selv, han er strålende fornøyd selvsagt. Han slipper jo å spise mer enn en han vil selv!

Permisjonslivet

Når man er i permisjon ser man for seg kaffe latter, trilleturer i ro og mak (gjerne med lydbok i øret), rent hus, tidlig henting av storesøsken på sfo og middag fra bunnen hver eneste dag. Gjerne med fløffi cupcakes til dessert, velstelt mor og telys på bordaet. Jeg har bare en ting å si. I call bullshit!

Dagene starter altfor tidlig. Jeg er velsignet med en baby som vet at man skal sove om natten. Han får en flaske i søvne (pga lett spisevegring, men det kan vi komme tilbake til senere) i 23.30-tiden, og sover så til det er morgen. Det er bare det at "morgen" kan variere fra 04.30 til  06.00. Altså, jeg har ikke noe i mot å stå opp i sekstiden, altså. Da står mannen opp, og jeg kan da faktisk få dusje uten publikum. Men alt før seks er natta. Det er bare det at Liamsen ikke helt har skjønt det enda. Jeg vekkes av klagelyder fra sprinkelsengen, og når jeg titter oppi får jeg et stort smil og et fornøyd hviiin. GOD MORGEN, MAMMA! Prøver jeg å gi ham flaske i sengen drikker han max 20 ml, før han blir forbanna. Og når han blir forbanna, ja da høres det! Han griner ikke, gutten. Han freser og skriker som en illsint grevling. Vanligvis ler vi litt av lydene hans, men før seks om morgenen er det ikke akkurat musikk... Så da står man opp da, steller og kler på, gir flaske på ammeputen i stua med Lille Miss America og annet trashy tv som underholdning, mens man prøver å ikke sovne fra hele greia. Og når han så har spist og er fornøyd, og hu mor klarer å holde øynene åpne uten tape. DA skal han sove da! Er jeg heldig kan jeg snike til meg en halvtime-time på sofaen, men vanligvis vil storebror på seks høre at tven er på og komme inn i stua. Da er det playstationtid, for playstation er jo MYE kjekkere på morgenen. Eller om natta, som vi andre kaller det. Nettene har altså blitt forkortet med en 30-40% effektiv sovetid. Gøy.

Noen er også heldige å få babyer man kan legge fra seg over alt, så ligger den der og blomstrer. Eller sover, alt ettersom. Liamsen var også en slik baby i starten. Men plutselig fant han ut at oppå mamma var det beste stedet man kan sove på dagtid. Man får da det som på folkemunne kalles borrelåsbaby. Den sitter fast der. Legger man den fra seg, våkner den. Og alle som har hatt baby vet hva som skjer om babyer ikke får nok søvn. Det blir sure babyer av slikt. Så da plasserer man seg i sofaen med drikke og fjernkontroll innen rekkevidde, og man passer på å tisse før man setter seg. Og ofte, minst en gang daglig, glemmer man en av tingene. Man vil da enten tørste nærmest ihjel, bli sittende med overfyllt blære, eller man blir stuck med trashy tv av typen TLC. (TLC står vistnok for The Learning Channel, men hva man lærer av den kanalen kan diskuteres...) Det sier seg selv at man ikke får drukket mye kaffe latte eller bakt noe særlig med cupcakes med borrelåsbaby. Derimot får man støl rumpe, og masse såkalt hviletid. For det er bonusen. Man kan faktisk duppe av litt selv. Hvilket trengs når morgenen starter i halv fem-tiden.

Når man har et ekstremprematurt barn, så vil det naturlig nok føre med seg en del ekstra. Helsestasjon hver uke for veiing (fordi hu mor har angst for at gutten ikke legger på seg nok), fysioterapi, lege på helsestasjon, lege på sykehus, og nå etterhvert blir det også møter med spise- og ernæringsteam på sykehuset. Enn så lenge har jeg hatt minimum to slike avtaler i uken, i tillegg til foreldresamtaler på skolen til de to eldste. Med en baby som trives best hjemme, som blir stresset av å være for mye på farten, og som ikke liker å spise i fremmede sofaer, ja da blir man liksom hjemme de dagene man ikke skal noe, slik at babyen får litt ro. Det blir jo en lunchdate i ny og ne, og kanskje et kaffebesøk. Men jeg begynner å bli ganske lei av min egen stue, for å si det sånn.

Men jeg må jo innrømme at jeg koser meg også. Det er ganske deilig å sende mannen min og de to store barna avgårde om morgenen, og vite at jeg ikke skal en dritt den dagen. Særlig om det er dårlig vær. (Skadefro much?) Liam har heldigvis samme smak som meg når det kommer til tv, så han gjør seg ikke vanskelig om jeg se noe litt voksnere enn Drømmehagen og Teletubbies. Dessuten, babysmil... Babysmil må være noe av det deiligste i hele verden, og alle bekymringer for spisevegring og senskader etter en ekstremprematur fødsel forsvinner i det øyeblikket han smiler. Nå er det også liiiiike før han ler, sånn på ordentlig!

Og det er jo selvsagt komplett umulig å ikke kose seg rundt denne tassen da!

Fotosjut - Not as easy as you might think

Vi fikk låne fotostudio på mannens jobb for å ta julekortbilder, og fant ut at vi skulle ta flotte babybilder samtidig. Du vet, sånne man kan ha på veggen. Å ta bilde av en baby kan vel ikke være så vanskelig. Kan det? Det er bare å ploppe babyen på et lammeskinn av et eller annet slag, av med klærne og hey presto. Nailed it!

Vel, babyer er ikke akkurat kjent for å følge instruksjoner. Jeg er en av dem som tar 100 bilder for å få ett godt bilde, men etter denne fotosessionen endte jeg faktisk opp uten et eneste virkelig bra bilde. Jeg fikk ett som var godt nok for julekortet, men det blir ikke noe kunstferdig lerret med collage av superproffe babybilder på veggen denne gang.

Julekortene ble fine de, og vi endte faktisk opp med et familiebilde til å ha på veggen. Men jeg må innrømme at de bildene jeg liker aller best, IKKE er de bildene der alle sitter fint og smiler. Familien Galskap, det er oss. Og det er det jeg elsker aller mest med de raringene jeg deler livet mitt med.

Livslærdom

Å gå fra to til tre barn merkes. Godt. Nå fikk vi jo en litt annerledes start enn de fleste, med et nesten fire måneders opphold på nyfødtintensiven, men hverdagen kom raskt i gang da vi bare fikk komme oss hjem. Jeg har lært mye i løpet av de snaue tre månedene vi har hatt minsten i hus. Her kommer en liten oversikt over min nyervervede kunnskap. Les og lær!

1 - Søskensjalusi rammer ikke bare toåringer i løsrivningsfasen.
Nei, det rammer også seks år gamle førsteklassinger. "Liam kan bare reise tilbake til sykehuset" er en gjenganger. Likeså er "Mamma, du er bare en gammel dame!" Vel har jeg noen grå hår, men med mine 34 år vil jeg ikke akkurat kalle meg gammel. Enda... Jeg har også fått høre alt fra "jeg liker ikke deg lenger" til "du kan også bo på sykehuset".

2 - Babyer tåler mer lyd enn man skulle tro.
Med en storesøster på nesten tolv, og en Star Wars-fan av en storebror blir de fort vante til lyd. Glass som knuses, stoler som velter, frustrert roping over leksene og kjøkkenmaskiner blir en del av det daglige lydbildet. Fint!

3 - Det er faktisk ingen som ler høyt av deg om du går i butikken iført hoodie, flipflops og gårsdagens sminke.
Trenger babyen bleier, så trenger babyen bleier. Og babyer har ikke tid til å vente til du er ferdig med å dusje, sminke deg og krølle håret. Da er det bare å iføre seg det som nå går under navnet permisjonsuniformen, og komme seg til butikken. Og man overlever faktisk!

4 - Det er utrolig mye teit på tv på dagtid!
Med en baby som helst skal sove oppå mammaen sin, så blir det mye tvtid. Litt for mye, kanskje? Du vet det har gått litt for langt når du blir rørt av "Say Yes to the dress", liksom.

5 - Spagetti og pølser er helt grei middag noen ganger.
Ja, for det er faktisk det! Når man skal til helsesøster, fysioterapaut, hente på sfo, og kjøre storesøster på dansetrening blir det lite tid til kulinariske utfoldelser. Da kan man faktisk slippe unna med noe latterlig enkelt og usunt til middag. Ingen dør, ungene er blide, og man får noe i magen i en fart. Så kan man heller ta fra bunn av-rettene de dagene man har bedre tid.

6 - Planene du legger går åt skogen.
Planene for permisjonstiden var klare. Spennende matpakker, sunn mat hver dag, after school snack på bordet når ungene kom hjem fra skolen, lange spaserturer rundt ymse vannpytter i nærområdet, og trening på treningssenter. Vel, det blir liksom ikke sånn man planlegger det. I stedet for spaserturer består dagene av idiotisk tv, bleier og tåteflasker, og treningssenteret har enda et støttemedlem. Matpakkene er også redusert til to skiver med "insert kjipt pålegg her" og yogurt, og middagene kommer an på om hva man har av tid, og hva Adam har levert oss på døra. Etter en stund lærer man å ikke legge planer det er krise å måtte avbryte.

7 - Det går faktisk an å strikke og hekle med en baby på brystet.
Ja, det gjør faktisk det, forutsatt at du ikke er avhengig av å lese mønster. Så nå har man produsert litt forskjellig juletrepynt, en halv bamse, et kvart putetrekk og litt forskjellige bestemorruter man ikke vet hva man skal bruke til. Og en bukse som ble så kjedelig å strikke at den sikkert ender opp med å bli shorts...

8 - Man dør ikke av rot og smuler på gulvet
Med borrelåsbaby får man ikke nødvendigvis vasket så mye gulver. Man får kanskje tatt oppvasken i en fart, og kaaanskje løpt ut med søppelet om man er heldig, før babyen knirker og vil ha nærhet. Og siden man trossalt er pedagog og vet hvor viktig nærhet er for tilknytning og trygghet, så gir man en god faen i hele moppen, og benker seg med pepsi max og fjernkontroll i sofaen. Og hekletøy/strikketøy innen rekkevidde. Og sånn går no dagan. Mannen kommer hjem til et kjøkken som ikke ser ut, og sier ikke noe på det. Fine greier!

9 - Morsmelkerstatning vokser i volum inne i babymagen
Går det 50 ml ned i babymagen, kan du banne på at det fordobles når det kommer opp igjen. Særlig når det ender på klær, gulv og ned i utringningen. Lovely.

Ja, så ble det ikke gravidblogg likevel...

Jeg visste det jo, allerede da jeg testet positivt i januar, at sånne gravidgreier er ikke noe kroppen min er særlig flink til. Det fikk jeg jo merke i de to første svangerskapene, med svangerskapsforgiftning, morkakesvikt og SUA (Single Umbilical Artery). Ja, sånn i tillegg til bekkenløsning, halsbrann og alle de sedvanlige godteriene som følger med det å være menneskeprodusent.

Jeg hadde alle intensjoner om å blogge i svangerskapet, men formen var rett og slett ræva. Energi visste jeg knapt hva var, og jeg ble raskt sykemeldt 60%. Det hele kuliminerte i HELLP-syndrom, og det ble ganske kritisk for både meg og lilletassen i magen. Jeg merket symptomene i midten av uke 23, og lille Liam Nathaniel ble tatt med akutt keisersnitt 9. juni, ved 24+6. Han veide 545 gram, var 28 cm lang, og var (og er) selvsagt verdens søteste minibaby!

Og siden jeg er oppmerksomhetssyk, så har jeg selvsagt sendt historien til Mammanett.no. Jammen ble det ikke en artikkel, gitt! Den kan du lese her: http://www.mammanett.no/fodsel/hellp-syndrom-erfaring

Liam er nå nesten fem måneder gammel (6 uker korrigert), og klarer seg veldig fint. Vi er "friskmeldt" av øyelege, fysioterapaut og helsesøster er strålende fornøyd med både motorikk og vektoppgang. Vi får selvsagt en del ekstra oppfølging på barnepoliklinikken, men enn så lenge så ser det ut til at utviklingen går akkurat slik den skal.

Så nå nyter vi permisjonstiden med kaffelatter og trilleturer. Også jeg som ikke liker kaffe en gang..

Jeg tror ikke på synske og sånn, men....

 Som en disclaimer må jeg også si at jeg ikke tror på klarsynte, spøkelser, onde ånder, gjenferd, zombier, trollmenn og denslags. Jeg er mildt sagt en skeptiker. Men jeg tror på mamma! Jeg har tidligere nevnt min småsynske mor, og tenkte jeg skulle utdype litt mer.

Hun har en tendens til å "vite" ting, særlig når det gjelder svangerskap, fødsler, kjønn, og eventuelle tidlige fødsler, særlig når det gjelder folk som står henne nær. Vi har alltid syntes at det har vært litt festlig at hun har "tippet riktig" når venninner, tanter og naboer skulle ha barn, men har i grunnen ikke lagt så veldig mye i det. Men da jeg selv var gravid, og opplevde at alt hun sa stemte, begynte jeg å tro litt mer...

Som førstegangsgravid var det en stor glede å fortelle det til mamma. Hennes første barnebarn var på vei! Hun sa umiddelbart at jeg kom til å få en jente, og var hundreogti prosent sikker. Litt lengre ut i svangerskapet forteller hun meg at det ble fødsel 17. januar 2003. Termin var ikke før uti februar, men hun var helt sikker. Siden hun ikke tror på seg selv, dro hun bort på jobbtur, selv om hun skulle være med på fødsel. Og da 17. januar kom, endte hun opp med å sitte værfast i nordfylket da jeg gikk i fødsel. På den datoen hun hadde sagt, et halvår tidligere. Hun gikk dessverre glipp av fødselen, men lovet at neste gang skulle hun tro på seg selv!

Da bestis blir gravid like etter at Storesøster er født, kan hun fortelle at bestis vil få en liten jente i midten av oktober, og at alt vil gå bra. Vi protesterer jo, og sier som sant er at termin ikke er før nærmere slutten av november, men hun er like bestemt. Bestis fikk sitt første barn, en datter, 12 oktober, seks uker før termin. Heldigvis gikk alt bra, og hun er i dag verdens herligste tiåring, og bestevenn med min datter.

Sommeren 2006, da vi har begynt å prøve å bli gravide for andre gang, forteller mamma meg at det i 2008 vil komme en gutt. Jeg slår det fra meg, for jeg vil jo bli gravid NÅ, ikke om et år! Vel, jeg måtte vente et år, og lillebror ble født i mars 2008, akkurat slik hun sa.

I sommer hadde hun og pappa pratet litt om gudenevethva. "Jaja, Leon blir nå storebror i 2014, han." fortalte hun pappa. (For de som lurer, Leon er altså ingen andre enn lillebror i huset.) Pappa, som kjenner mamma godt, regner jo med at det er sant, og nevnte det faktisk for henne bare et par uker før jeg fortalte at jeg var gravid for tredje gang. "Hun må nå komme med nyheten snart da, om hun skal rekke 2014!" Jeg lurer bare litt på hvorfor ingen advarte MEG? Kanskje jeg kunne unngått nestenhjerteinfarktet jeg fikk!

Anywho... Hun som alltid vet kjønn, klarer ikke å få tak på det denne gang. Hennes første tanke var jente, men så "kom det en gutt og blandet seg" vistnok. Jeg var jo livredd for at det skulle være TO små ninjaer i magen, men siden vi nå har fått konstatert at det kun er en, lurer vi jo på hvor denne gutten kom fra da... La oss håpe det er søsteren min som får en uventet overraskelse, og ikke at det er en ninja som bare har gjemt seg godt! (Det finner vi ut tredje mars, da er det nemlig tid for sniktitt nummer to!)  Det hun derimot vet med sikkerhet er at jeg ikke kommer til å gå gravid så lenge som til september. "Slapp av, du rekker garantifristen for barnehager!" We shall see...

It's alive!

Siden jeg både drakk alkohol, snuste som en gal, og spiste sushi til det tøyt ut ørene før jeg fant ut at Ninja hadde flyttet inn i magen, har jeg vært litt bekymret. Er alt i orden? Er det en baby eller en mutert reke eller hva? At jeg var gravid var jo noe som var fullstendig umulig, så jeg har drukket alkohol både på nyttårsaften og ved ca 4+5 uker. I mine andre to svangerskap har testen blitt positiv allerede ved 3+5, altså en uke tidligere, og jeg har selvsagt ikke rørt alkohol. Men nå har jeg altså det, jeg som "aldri" drikker! Jaja, sånn kan det gå...

Uansett, når man er litt urolig er det bare en ting å gjøre. Ultralyd! Etter å ha forhørt meg litt med ultralydjordmoren hos Fem Jordmødre i sandnes ble vi enige om 31.1. Jeg ville da være 7+3 uker, og man ville da kunne se et vitalt foster med hjerteaktivitet.

I går var dagen. Nervøs som pokker karrer jeg meg avgårde til jobb, med vondt i halsen og tett nese. Man skal da være frisk selv om man er gravid! Dessuten er det lettere å få timene til å gå på jobb enn det er om man sitter hjemme og synes synd på seg selv. Timene gikk smertefullt sakte.. Når det endelig var på tide å komme seg avgårde løp jeg omtrent ned trappene til garasjen! En halvtime senere, etter å ha gått sikkert tre kilometer rundt på parkeringsplassen på let etter klinikken, sitter jeg på venterommet. Mannen kommer heseblesende inn døra (han måtte også lete, so much for mannlig stedsans, haha!), og vi veeenter. Og veeenter. En lyshåret dame jeg kjenner igjen fra bildet kommer løpende forbi. "Beklager, vi er litt forsinket!" Jaja, selvsagt!

Omsider blir det vår tur. Jeg legger meg på benken, får gele på magen, og tenker at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle ligge her igjen. På en benk med ultralyddingsen på magen. Plutselig, midt i det grå mylderet på tvskjermen kommer en sort boble til syne. Inni boblen er det en grå reke. Og midt i reken er det noe som blinker. Et hjerte! En levende liten Ninja, med perfekte mål og perfekt hjerteaktivitet. (Og best av alt; Det var bare en!) Jeg var faktisk ikke forberedt på å føle så mye og så sterkt for den lille reka, men (med fare for å være oversentimental og sukkersøt) jeg kjente umiddelbart at dette er et ønsket barn. Uplanlagt, ja. Men absolutt ikke uønsket! Jeg kjente plutselig hvor redd jeg er for å miste den lille Ninjaen, og hvordan dette barnet hører til hos oss. Familien vår vil bli komplett nå!

Jeg gikk i lykkerus hele resten av dagen, og bildet ble sendt på mms til ymse beste- og oldeforeldre. Det er nå offisielt at vi skal ha vårt tredje barn!

Og her er det første bildet av Ninja. Mannen insisterer på å kalle Ninja for Bubba, siden den ligner på en reke. (Du vet, Bubba fra Forrest Gump. Han som jobbet på rekebåt!). Men for meg er og blir det Ninja.

En god nummer to

Sommeren 2006 bestemte vi oss for at vi ønsket et barn til. Vi var nygift, og tenkte at NÅ var tiden inne for å fylle opp bilen med enda et barnesete. Min mor, som mistenkes å være småsynsk når det gjelder babygreier, fortalte meg at det kom en gutt i 2008, men hun visste ikke om det var jeg eller lillesøsteren min sin. Måtte jeg virkelig vente helt til 2008?

Det viste seg at jeg måtte vente et år, til juli 2007, før jeg ble gravid igjen. Etter et år med prøving hadde vi egentlig gitt opp hele greia, og bestemt oss for drøye det hele litt. En uke i juli fikk jeg besøk av bestisen min og datteren hennes. Hun ble gravid like etter at storesøster ble født, og jentene var (og er den dag i dag) veldig gode venner de også. På denne tiden bodde vi ganske øde til, og plassen gikk under navnet "hillbillyhelvete". Bestis og bestisdatter kommer på besøk en hel uke, og vi koser oss gløgg ihjel. Jeg er premenstruell som pokker, oppblåst og generelt ikke helt meg selv denne uka, og bestis mener fra dag en at "du er jo gravid, så det er jo ikke så rart". Jeg ler det bort. Jeg har jo ikke blitt gravid på et år, så hvorfor skulle jeg være det nå? Men uken går, og bestis nevner det daglig. Da uken er omme drar bestis, bestisdatter og jeg over fjorden. Jeg skal nå overnatte hos bestis, og vi er klare som egg for premieren av Harry Potter og... ja, hva var det nå igjen? Goblet of fire, kanskje? (Bær over med meg, jeg har svangerskapsrelatert alzheimer!)

Any who... Morgenen etter har bestis satt frem en test og en gammel kaffekopp til meg, og har gitt meg streng beskjed om å ta testen slik at jeg også kan innse det som, for henne, er helt opplagt. At jeg er gravid. Siden jeg er pliktoppfyllende av natur gjør jeg som jeg får beskjed om, og akkurat i det jeg skal til å kaste testen i søppelbøtten og tordne inn til bestis med I told you so-trynet mitt ser jeg noe... En skygge? Et halvt minutt går. Det er mer enn en skygge? Kanskje? Et minutt går. Jo! Det er en strek der! Den er svak, men så absolutt synlig. Bestis får testen i fleisen i halvsovende tilstand. Det var visst jeg som ble servert I told you so den morgenen der!

Hun kjører meg ned på nærmeste kjøpesenter da de åpner, inn på apoteket med oss, kjøpe test, og deretter inn på damedoen. (Jeg nevnte jo tidligere at hun og jeg har studert tester på do sammen før!) Test nummer to er også positiv, og mannen ringes. Han blir sjokkert og fortumlet, stakkaren. Han er visst aldri helt klar for de to strekene han heller!

Svangerskapet ble tøft for meg, med halsbrann og bekkenløsning fra tolvte uke. På ordinær ultralyd i uke 19 oppdages en misdannelse i navlesnoren, og jeg får tett oppfølging resten av svangerskapet.

De siste ukene var tunge, med vondter og lite søvn, og jeg var rimelig klar for fødsel da det hele begynte en mandag morgen i mars 2008. Kontroll samme morgen viste at vekstavviket hadde økt betraktelig, og jeg fikk beskjed om at dersom jeg ønsket å få fødsel i gang på normalt vis, så hadde jeg til neste morgen å få det til på. Lite visste  jeg at kynnerene jeg hadde da, de første i hele svangerskapet, var modningsrier! I tolv-tiden går det opp for meg at det er fødsel på gang, og halv ett tør ikke mamma ha meg i hus lengre, til tross for at jeg ikke synes det er så forferdelig egentlig. Mannen og jeg sendes avgårde til sykehuset, og blir skrevet inn klokken 13.00, med fire centimeters åpning. Ikke aktiv fødsel enda, men siden jeg var andregangs så mente hun det var like greit å legge meg inn. Og godt var det, for snaue halvannen time senere går vannet midt i første pressri, og klokken 14.40 kommer lillebror til verden i en fart! 2700 gram og 47 cm lang, en god del større enn ventet!

I dag er han en fem-og-et-halvt-åring med fart i, som elsker McQueen, Minecraft og Star Wars, med krøller i håret og et strålende glis. Lille babyen min, som nå skal bli storebror!

Den gang jeg var førstegangsfødende

En maidag i 2002, etter et år med prøving, sto jeg for første gang med en positiv test i hånden. Det var tidlig på morgenen, dagen før jeg skulle ha mensen. Vi skulle i begravelse til mannens bestefar, og jeg tok den testen jeg hadde liggende fordi det var greit å vite om jeg skulle slenge tampongpakken i veska. Jeg hadde ikke trodd at testen skulle bli positiv, men det ble den! Jeg nærmet meg 22 år, og skulle bli mor for første gang.

Min mor, som tydeligvis er litt sånn småsynsk (selv om jeg ikke tror på sånt sprøyt) sa fra dag en at 17. januar 2003 var dagen mitt første barn skulle bli født. Jeg fnøs henne av med at jeg ikke skulle ha før litt uti februar, og tenkte egentlig aldri noe særlig på det. At hun hadde rett i forhold til kjønnet tenkte jeg heller ikke noe særlig over. Hun hadde jo en 50/50 sjanse til å få rett, liksom!

Svangerskapet ble litt mer trøblete enn jeg hadde sett for meg, med svangerskapsforgiftning og morkakesvikt. Sånn i tillegg til de vanlige plagene. Halsbrann fra helvete, bekkenløsning, hovne føtter og ymse vondter hist og her. Det ble inn og ut av sykehuset på kontroller, og jeg fikk et par netter på obs.posten for gravide siste uken før fødsel også.  Litt over tre uker før termin kjente jeg at noe var i gang. Datoen var 17. januar! Fødselen begynte på ettermiddagen, og natten ble tilbragt i en sykeseng, høy på sovepiller og adrenalin. Litt utpå morgenen tar ting seg opp, og nå går det raskt. Hjertelyden til den lille synker drastisk, og tar seg ikke opp under riene. Epiduralen skrus ned, dryppet skrus opp og jeg klippes. Et par minutter etterpå, klokken 07.32 den 18 januar ble storesøster født. 2250 gram og 45 cm lang. En liten jente som trengte mat i sonde, siden hun var altfor liten til å drikke rett fra krana. Det ble to uker på nyfødtintensiven før hun endelig klarte et helt døgn uten sonde, og vi fikk beskjed om at vi endelig kunne dra hjem.

Nå er storesøster 11 år gammel, nestenfjortis, og gleder seg helt vilt til å bli storesøster for andre gang. Hun passer veldig godt på meg, henter teppe om jeg fryser og pute om jeg blir trøtt og må legge meg ned på sofaen. "Jeg gleder meg til du blir så stor at jeg må hjelpe deg ut av sofaen!" Hun lover også dyrt og hellig at hun skal trille vogn, vugge baby, hente bleier og alt annet jeg måtte trenge. Hun kan gjøre alt, hun! Bortsett fra å skifte bleier, for der går visst grensa.

Tenk så heldig jeg er, som skal få oppleve å få baby med en så engasjert storesøster!

Preggoleaks

Ett par dager etter de første positive testene begynner nyheten å synke inn. Størstejenta i huset fylle elleve år lørdag 18. januar, og blir vekket med bursdagssang av både foreldre og lillebror. Mens hun står trøtt og fortumlet på badet bestemmer vi oss for å gi henne en bursdagsgave hun aldri kommer til å glemme. Mannen ber henne sette seg fordi hun skal få en ganske spesiell gave. Hun setter seg på det nærmeste passende stedet, toalettet og ser på oss med spenning i blikket. Er det en laptop? En mac? Eller kanskje en ny iphone? Spenningen er til å ta og føle på, og mannen draaar det ut noen lange sekunder. "Gaven din er at du skal bli storesøster igjen." Hun ser fullstendig sjokkert ut, ser på meg med øyne som fylles med tårer, og spør om det virkelig er sant. Når jeg svarer bekreftende kaster hun seg rundt halsen min og hulker. "Jeg er så glad! Dette har jeg drømt om så lenge!" Ingenting er mer rørende enn en slik reaksjon, så jeg (hormonell og jævlig som jeg er) hulker med.

Senere på dagen er det tid for bursdagsfeiring på kampsportinstituttet med venner og klassekamerater. Min bestevenninnes datter og min datter er gode venner, og de er derfor begge invitert til å henge med oss. Bestisen min er selv gravid med termin om ti uker, og vet selvsagt om ninjamyggen. Siden vi har litt ekstra tid stikker vi innom et kjøpesenter, og mens jentene sitter i bilen og venter løper vi inn og kjøper en test, som jeg med en gang tar med meg inn på dametoalettet. (Det er ikke første gang hun og jeg studerer en positiv graviditetstest på et kjøpesentertoalett, men det er en annen historie!) Den er selvsagt positiv den også, og denne gang er ikke panikken overveldende. Faktisk nesten ikkeeksisterende. I stedet flagrer et utall sommerfugler rundt i magen min. Jeg ER virkelig gravid!

Svigermor og svigerfar fikk nyheten dagen etter, da vi likevel skulle ut dit på søndagsmiddag. Svigermor og svigerfar har imponerende NI barnebarn fra før, og alle har lenge vært spente på hvem som skulle servere nummer ti. Både jeg, og mine to svigerinner som tilsammen har disse ni barna har vært helt bestemte på at det i hvertfall ikke er oss, og vi var vel alle antatt at det er mannens yngre søster som skal få æren. Vel, slik blir det visst ikke, og svigermors reaksjon var som forventet. Hun hoppet opp og ned som en fjortis som har fått golden circle billetter til Justin Bieber, og tårene trillet.

 

Det er faktisk ikke så verst å være gravid når reaksjonene er så positive som dette, og både jeg og den vordrende trebarnsfaren ser lysere på ting nå som det verste sjokket har fått lagt seg. Faktisk gleder vi oss litt! 

Lightning strikes

Torsdag 16. Januar 2014. En helt vanlig torsdag. Senvakt på jobb, bryllupskakebaking hos søs etterpå. Man er trøtt og sliten etter senvakt, og velger å bake en enkel kake, samtidig som man gumler rett i koppen til middag. Det er da lov å være sliten etter en senvakt, vel? På vei hjem stikker man innom kiwi. I kassen henger noen RFSU graviditetstester, og man plukker med seg en. Man er, som man pleier å være, en ukes tid over tiden. Med en syklus som klusser pga p-pilletygging de siste årene er ikke annet å forvente. Kroppen er full av PMS, og av erfaring vet man at en tissepinne med en enkel strek er nok til å få sving på ting. Man har selvsagt ikke nevnt for sin bedre halvdel at man er forsinket, siden man tross alt ikke trenger å stresse over noe så vanlig som det! Man gidder ikke si at man tar en test en gang, siden den uansett kommer til å bli negativ, som den alltid pleier å være.

I det man kommer fra jobb går man straka vegen til badet for å tisselisse på den hvite pinnen. Man gjør det man skal, legger den på hylla mens man vasker hender og ordner seg slik man pleier etter å ha besøkt den hvite tronen. Så er tiden inne for å se på testen, bekrefte at det kun er en strek, sukke lettet, og kaste den. Men det var her det gikk galt for min del. Det var ikke en enkel strek på testen. Det var to! Ikke noen skyggestrek eller "kanskje muligens en strek om jeg ser på den i den rette vinkelen". Det var definitivt en strek der, og den var like sterk i fargen som kontrollstreken!

Første tanke; Oh shit!

Andre tanke: Shit pomfritt!

Tredje tanke: Hvordan i heiteste helvete har dette gått til?

Mannen informeres sjelvende, og stakkaren holder på å ramle utav sofaen. Der sitter han, stakkaren, med chips (jada, på en torsdag) og brus, og aner fred og ingen fare. Og så kommer kjerringa med en hvit pinne med to streker på, og livet endres for alltid.

Etter litt om og men kjører kjerringa ned på kiwi igjen. De hadde jo flere tester ved kassa! Neste test tas ca et kvarter etter første, og blir (om noe svakere i fargen) like forbanna positiv.

Jeg trenger kanskje ikke nevne at det ikke ble noe særlig søvn den natta...